top of page

Ode til havren

Dikt av Åsmund Bjørnstad

Klokker av havre som ute i regnet dropetungt heng ifrå tallause åk, ringer for ingen all åkeren lang; til grønklokker, gulklokker, lutande toppars sølvøyredobbar når blinkande soldrypp kløyvde i grønt krystallinsk klorofyll, bind karbonet til korn, kalligrafisk, i rader ned åkerens hallande bokrull med skriftteikn du nyfiken ser meir enn skjønar; dei stiller deg inn, gradvis fylt og meir still, ein musikk i august, då du ikkje tenkjer: snart er alt forbi; for eit anna tek til, då klokker som grøne var snart blir gule og kling i rislene tørre når sigden svisjande bind nek av nyfylt gullregn, der skysshestar ein gong fekk gomle om natta på godt med mjuk halm som saug i seg pisset så dei neste morgon stod nystrigla klare den gong då havren var stor, essensiell, var diesel for samferdsla, og drog plogen, livsnødvendig som saltet; på ny blir du no ropt fram or enkle kår, rehabilitert, lik ein tarveleg dialekt, sjølveigar blitt, dei siste dei første, helsebot, gryna no, sertifiserte for blodtrykk og tykktarm, i hudkrem og såpe; så når, i høgt solstøv, havren blir treskt, klokkene pensla mot blått med spissar så tynne som tråden i ditt enorme genom, som ingen, så lenge, har brydd seg om nøste – då, sålda og sikta for agner og halm, kimar mot stålet den oppfylte tyngda i klokker som kling ut, fornya. Frå boka Åsmund Bjørnstad: Åkeren på Manhattan, Det norske Samlaget 2018.



Relaterte innlegg

Se alle

Ei historie frå Voss. Ein bonde frå Vestbygdi kom innom på kontoret til distriktslækjaren på Vossevangen ein gong og bad om ein resept på sprit. Han var så forkjøla og tung for bringa, sa han og meint

bottom of page